Stelvio-passet på gravel — slik føles oppstigningen

Stelvio er ingen gravelklatring. Det offisielle passet er asfaltert hele veien opp — 48 nummererte svinger, 2 758 meter over havet, det høyeste asfalterte passet i de østlige Alpene. Men på Trans Alp Gravel er det dag fire, og for de fleste av rytterne våre er det etappen de har tenkt mest på, lenge før de sitter på sykkelen.

Vi kjører den med grupper som allerede har to hele etapper i beina og er godt i gang med den tredje, ikke med ferske bein og et startnummer. Det endrer stort sett alt ved hvordan fjellet oppleves — fra tempoet du bør legge opp med, til hvor mye nedkjøringen egentlig krever av deg. Her er hva du kan forvente, sving for sving.

Stelvio i tall

Før du legger en plan for dagen, her er tallene som faktisk betyr noe.

Toppen ligger på 2 758 meter — det høyeste asfalterte fjellpasset i de østlige Alpene. Den klassiske oppstigningen fra Prato allo Stelvio på nordsiden er 25 kilometer lang, med en samlet høydeforskjell på 1 808 meter. Gjennomsnittsgradienten ligger på rundt 7,4 %, men det finnes partier der stigningen når opp mot 12 %.

De 48 svingene er nummererte og telles ned fra toppen — sving 48 er det første du møter nedenfra, sving 1 ligger rett under skiltet. De strukturerer hele oppstigningen. Uten dem ville Stelvio bare vært en lang, ensformig bakke. Med dem blir den til en serie overkommelige biter, som både beina og hodet kan forholde seg til.

Underveis passerer du Trafoi, den lille fjellandsbyen omtrent en tredjedel oppe, der veien for alvor begynner å folde seg sammen i svinger.

Utsikten underveis er en del av grunnen til at passet er så fotografert. Fra de øverste svingene ser du ned over hele oppstigningen på én gang — svingene stablet oppå hverandre ned gjennom en bred, U-formet dal, med Ortler-massivets snedekte tinder reist bak deg. Det er bildet de fleste kjenner igjen fra postkort og sykkelmagasiner, og det ser faktisk sånn ut når du selv står der.

Stelvio er asfalt — og det er meningen

Vi legger ikke skjul på det: selve passet er landevei, ikke grus. Kommer du for en ren gravelopplevelse hele veien opp, blir du skuffet — og det ville vært uærlig å late som noe annet.

Det Stelvio gir en gravelreise som Trans Alp, er noe annet. Det er dagens naturlige høydepunkt, et sted hele ukens oppbygning peker mot, og det binder sammen to gravel-tunge deler av ruten: utsikten over Reschensee på formiddagen, og skogsveiene og de gamle vanningsstiene i Vinschgau-dalen som venter når dere ruller videre mot Merano. Asfalten er sluttsteinen i en dag som ellers handler om grus.

På Trans Alp er Stelvio dessuten et valg, ikke en plikt. Explorer-ruten tar med passet; Adventure-ruten samme dag holder seg lavere, uten Stelvio. Begge gruppene møtes på samme hotell om kvelden. Det betyr at du kan ta stilling til Stelvio med fersk viten om hvordan kroppen din har det den morgenen, i stedet for å ha forpliktet deg uken før.

Oppstigningen fra Prato allo Stelvio

Slik forløper de 25 kilometerne, hvis du starter for foten av nordsiden, i Prato allo Stelvio.

De første kilometerne — finn roen

De første seks kilometerne stiger med omtrent 300 høydemeter, en gradient på 4–5 %. Det er ikke hardt, og det er nettopp problemet: mange legger ut i for høyt tempo her, fordi beina fortsatt føles ferske.

Spar noe. Stelvio er 25 kilometer, ikke seks, og de siste timene stiller andre krav enn de første minuttene. Morgenluften ved Prato er typisk kjølig, ikke kald, med en tynn tåke som letter når sola når dalen. Landskapet skifter allerede her fra dalbunn til egentlig fjell.

Midten — forbi Trafoi

Fra omtrent kilometer seks stiger gradienten til 6–7 % i snitt, med korte partier på 8–9 %. Her ligger Trafoi, den lille fjellandsbyen, der veien begynner å folde seg i de første ordentlige svingene.

Enkelte grusveier og stier grener av fra hovedveien rundt Trafoi — rester av det eldre veinettet som binder sammen Vinschgau-dalen. Sykler du med guide, peker de noen ganger på dem underveis, som en påminnelse om at asfalten bare er én del av dagen.

Ved kilometer 15 er du på omtrent 1 800–1 900 meters høyde. Luften begynner å merkes. Ikke alarmerende, bare tydelig — pulsen ligger høyere enn den ville gjort ved samme innsats i lavlandet.

De siste kilometerne — sving etter sving

De siste ti kilometerne er der Stelvio blir det den er kjent for. Gradienten stiger ikke voldsomt mer — fortsatt rundt 7–8 % — men høyden gjør seg gjeldende for alvor, og tempoet faller naturlig. Det gjelder alle.

Svingene kommer tettere nå. Hver av dem avslører de neste tre–fire, stablet oppover fjellsiden som en asfaltslange. Skyer kan henge lavere her enn i dalen, og sikten kan bli dårligere uten forvarsel — det er ikke farlig, bare en del av å være høyt oppe.

De siste to kilometerne strammer til rundt 9–10 %, akkurat når beina er mest slitne. Og så, uten stort forvarsel: skiltet. Passo dello Stelvio. 2 758 meter.

Toppen selv er ikke øde. Det ligger et par kiosker og kaféer der, og du deler plassen med motorsyklister og landeveissyklister som har kommet opp fra Bormio-siden i sør. Det er en god grunn til å ta en ordentlig pause før nedkjøringen begynner — spis noe, ta på varme klær, og la beina roe seg.

De 48 svingene — hvorfor de er mer enn et tall

De 48 svingene høres ut som en kuriositet, men de gjør noe helt konkret med hvordan dagen føles — både i kroppen og i hodet.

Mentalt bryter de opp oppstigningen i biter hjernen kan overskue. Én lang, endeløs bakke er vanskelig å forholde seg til. 48 avgrensede etapper, hver med sitt eget lille mål, er noe annet. Mange ryttere tar seg selv i å telle ned uten egentlig å ville det — 30, 25, 20 — og hvert sving du runder er en liten seier, uansett hvor kort avstanden egentlig var.

Fysisk varierer gradienten fra sving til sving. Midt i et sving kan stigningen nå 10–12 %; rett etter faller den ofte til 5–6 %, før den strammer til igjen mot neste sving. De korte, lettere partiene er ikke mye, men de er nok til å hente pusten og finne noen ekstra omdreininger — en slags pause, selv om den bare varer noen hundre meter.

Været og høyden — det du ikke kan trene deg til

To ting overrasker de fleste, uansett hvor godt forberedt de er på papiret.

Det ene er temperaturfallet. Du starter kanskje i 20 grader ved Prato. På toppen — selv i juli eller august — kan det være 10–12 grader med vind. Etter fire timers innsats er du varm og svett; på toppen blir du fort kald.

Det andre er høyden. Ved 2 758 meter er luften tynnere, og hjertet jobber hardere for samme innsats. De fleste ryttere i god form merker det som et lavere tak — du kan ikke presse like hardt som vanlig — snarere enn egentlig høydesyke, som er sjelden under 3 000 meter.

Været i Alpene skifter dessuten raskt. Skydekke og tåke kan rulle inn mot midt på dagen, selv på en klar morgen. Det er derfor vi legger de store etappene tidlig — klokken 7 eller før gir den beste sjansen for klart vær på toppen, og samtidig mindre trafikk på veien underveis.

Nedkjøringen krever like mye som oppstigningen

Det er en misforståelse at man bare glir ned Stelvio når toppen er nådd. De 48 svingene må tas like presist nedover som oppover — bare raskere, og med slitne bein.

Bremsene blir varme etter en lang, sammenhengende nedkjøring. På en gravelsykkel med mekaniske skivebremser kan wirene strekke seg litt underveis, slik at bremsegrepet føles mykere enn det gjorde ved start. Det er ikke farlig, men det er reelt, og det er enda en grunn til å bremse i god tid fremfor hardt i siste sekund.

Kulden er like reell. Du har syklet i timevis med høy puls; nå blåser vinden på toppen, og de svette klærne kjøles fort ned. Vi anbefaler alltid et ekstra lag i lomma — en lett jakke eller et tynt langermet plagg — bare for de første kilometerne nedover, før du varmer deg opp igjen av farten.

Nedkjøringen tar vanligvis 45–60 minutter, avhengig av tempo. Hendene blir slitne av den konstante oppbremsingen, og beina jobber for å holde sykkelen stabil gjennom svingene. Det er ikke teknisk krevende på nivå med en singletrack-nedkjøring, men det krever full oppmerksomhet hele veien ned.

Nede i Vinschgau-dalen igjen skifter landskapet karakter på noen kilometer. Epleplantasjer erstatter den nakne fjellsiden, luften blir varmere, og veien blir bredere og roligere mens dere ruller videre mot Merano. Det er en av de tydeligste overgangene på hele Trans Alp — fra høyalpint til dalklima på under en time.

Hvilken form trenger du?

Spørsmålet vi oftest får, er en variant av: er jeg sterk nok til Stelvio?

Det er feil spørsmål. Stelvio handler mindre om styrke og mer om utholdenhet. Du trenger ikke kunne tråkke høye watt-tall — du skal kunne holde et jevnt, moderat tempo i tre til fire timer uten å bryte sammen underveis.

En grei tommelfingerregel: kan du hjemme sykle en stigning på 10–12 kilometer med et snitt på rundt 6–7 %, uten at det føles grenseoverskridende, har du grunnlaget. Det blir ikke lett — det blir aldri lett — men det ligger innenfor rekkevidde.

Kommer du hjemmefra på havnivå og møter Stelvio uten noen form for tilvenning, merker du høyden mer enn om kroppen allerede har hatt et par dager i fjellet. Det er en av grunnene til at Trans Alp er bygget som en gradvis opptrapping — to lettere etapper før Stelvio kommer på dag fire, slik at kroppen allerede kjenner litt til høyden, og beina har funnet en rytme før den store dagen kommer.

Det er også verdt å være ærlig om at du møter Stelvio med to hele etapper og godt over 3 600 høydemeter fra Füssen og Imst allerede i beina, pluss en formiddags sykling over Reschenpasset oppå det — ikke med ferske bein fra en parkeringsplass ved Prato. Det gjør dagen tyngre enn tallene for selve klatringen alene antyder. Det er også derfor hviledagen ligger der den ligger, rett etter Stelvio, og ikke tidligere i uken.

Slik passer Stelvio inn i Trans Alp

På Trans Alp Gravel ligger Stelvio på dag fire, etappen fra Nauders til Merano. Formiddagen byr på høyalpin utsikt over Reschensee, før en lang nedkjøring inn i Sør-Tirol. Herfra legger Explorer-ruten til selve Stelvio-passet, mens Adventure-ruten samme dag holder seg lavere — 90 kilometer og 1 000 høydemeter mot Explorer-rutens 125 kilometer og 2 200 høydemeter.

Uansett hvilken rute du velger den dagen, venter det en hel hviledag i Merano etterpå. Det er ingen tilfeldighet. Uken er lagt opp slik at den tøffeste etappen etterfølges av en dag der beina kan hente seg inn, før turen fortsetter sørover mot Trentino og Gardasjøen.

Turen kjøres guidet eller på egen hånd med GPS-ruter, med erfarne guider og en støttebil som følger ruten hele veien — også opp og ned Stelvio. Du trenger ikke klare dagen alene, men du må ha beina og hodet med deg når svingene begynner å komme tett.

Vil du vite mer om hvordan turene våre er satt sammen, kan du lese om konseptet eller sjekke om nivået passer deg. Har du spørsmål om Stelvio-etappen spesifikt, finner du flere svar på FAQ-siden vår.

Vi ses på Stelvio.