Ernæring på de store klatredagene på gravel i Alpene

En grusvei som klatrer gjennom høyalpint terreng på Trans Alp-ruten

På fjerde morgen i en Trans Alp-uke — vår sykkelferie i Alpene fra Bayern til Gardasjøen — et sted rundt den trettiende av Stelvios førtiåtte nummererte hårnåler, kan du som regel se hvem som spiste ordentlig til frokost og hvem som ikke gjorde det. Det handler ikke om tempo — nesten alle beveger seg sakte der oppe, fordi nesten alle bør gjøre det. Det handler om hvem som fortsatt snakker. Den veldrevne rytteren kommenterer utsikten, teller de steinsatte hårnålsmarkørene, har pust til en spøk om stigningsprosenten. Den underernærte rytteren ble stille noen hårnåler tilbake, stirrer på åtte meter vei foran forhjulet, og har sluttet å svare på spørsmål som krever mer enn et nikk. Beina deres er ikke ferdige. Drivstoffet er, og på en stigning så lang betyr det skillet mer enn nesten noe annet sted.

Ernæring for en uke med alpin gravel er et annet problem enn ernæring for én hard tur, og igjen et annet enn for en varm, flat uke et sted som Karoo. Stigningene er lengre og jevnere enn de fleste ryttere har trent på å spise gjennom. Temperaturen svinger hardt, to ganger om dagen, mellom dalvarme og kulde på passtoppen. Og alt skjer i en uke der belønningen for en god etappe er en ny etappe i morgen, med bare én hviledag — i Merano — til å ta igjen det du gjorde feil tidligere. Dette er en guide til å spise og drikke nettopp til det: de lange alpine stigningene, de kalde nedkjøringene som følger dem, og de samlede kravene fra fem sykkeletapper fordelt på en kryssing av fire land. Den utfyller vår bredere guide til ernæring på graveltur, som dekker de generelle reglene for ernæring på flerdagersturer; her går vi nærmere inn på hva som endrer seg når veien går oppover i nitti minutter om gangen og luften blir tynn og kald på toppen.

Hva en alpin klatredag egentlig krever av deg

Kryssingen Trans Alp Gravel går over åtte dager fra Füssen i Bayern til Riva del Garda ved Gardasjøen, med fem sykkeletapper, en hviledag i Merano og et sted mellom 8.000 og 9.200 høydemeter i løpet av uken, avhengig av hvilket rutealternativ du velger hver morgen. Det tallet er ærlig, men litt misvisende alene, for det er ikke jevnt fordelt. Dag tre klatrer 1.980 m fra Imst til Nauders. Dag fire — Nauders til Merano — har 1.000 m på Adventure-ruten eller 2.200 m på Explorer-ruten, som legger til Stelvio-passet. Dag seks, rett etter hviledagen, krever ytterligere 1.900 m fra Merano inn i Trentino. Tre av de fem etappene gjør mesteparten av ukens egentlige arbeid, og to av dem kommer rygg i rygg før du får noen hvile i det hele tatt.

Det som gjør en slik etappe annerledes enn en tung dag hjemme, er ikke de samlede høydemeterne — mange ryttere har gjort 1.900 eller 2.000 meter på en dag et sted som er flatere og mer tilgivende. Det er formen på innsatsen. En gravelrunde hjemme er som regel en serie kortere innsatser knyttet sammen med restitusjon imellom: en stigning, en nedkjøring, et flatt parti til å spise og roe seg ned. Et alpepass gir ikke den rytmen. Når du først er i gang med Stelvios nordside, er du i en jevn innsats på 60 til 90 minutter med nesten ingen flate partier å hente seg inn på, i høyden, med stigningsprosenten sjelden lavere enn det som holder pulsen oppe hele veien. Det enkeltstående, sammenhengende kravet er det de fleste ryttere aldri har øvd seg på å spise gjennom, og det er grunnen til at en rytter som klarer en vanlig, svært lang dag i salen fint, likevel kan gå tom på et pass som er en brøkdel av den distansen.

Spis før stigningen starter, ikke når du er midt i den

Den største enkeltfeilen på en stor alpin dag er å behandle stigningen som øyeblikket da du begynner å tenke på drivstoff. Når stigningsprosenten virkelig slår inn, har alternativene dine blitt færre og marginen for feil har krympet.

Start med frokosten. På enhver etappe med en stor stigning spiser du en skikkelig karbohydratrik frokost omtrent 1,5–2 timer før du ruller ut — havregrøt eller müsli, brød, egg, frukt, og kaffe hvis det er vanen din. Dette er ikke noe hyggelig tillegg på en dag som Nauders til Merano; det er fundamentet hele etappen er bygget på, fordi du vil komme til foten av stigningen med full tank, ikke en halvtom du håper å fylle på underveis. Frokosten er inkludert hver morgen på turen, og hotellene langs denne ruten byr på nettopp den sjenerøse, karbohydratrike buffeten en stor klatredag krever — jobben er bare å spise nok av den, noe som er lettere sagt enn gjort når nervøsitet for dagen foran deg kan dempe appetitten.

Se deretter på innkjøringen til stigningen som din siste behagelige sjanse til å spise fast føde. På vei inn mot et jevnt pass er veien fortsatt svakt rullende eller flat nok til å spise et fylt rundstykke, en banan, en skikkelig munnfull av noe — gjør det her. Når du først er forpliktet til en lang rekke hårnåler, har magen mindre blodtilførsel å avse til fordøyelsen, og pusten gjør tygging klønete, så fast føde blir vanskeligere å håndtere akkurat når du kanskje har lyst til å strekke deg etter den. Ryttere som venter til de er tre hårnåler fra toppen med å huske at de ikke har spist på nitti minutter, er de som er blitt stille ved hårnål tretti.

Dagen som betyr mest: Nauders til Merano

Skal du planlegge ernæringen rundt én enkelt etappe, er det dag fire. På Adventure-ruten er det en relativt avgrenset dag på 90 km og 1.000 m, med høyalpin utsikt over Reschensee før en lang nedkjøring inn i Sør-Tyrol. På Explorer-ruten er det 125 km og 2.200 m — nesten dobbelt så mye klatring som på Adventure-linjen — fordi den legger til Stelvio-passet, som stiger til 2.758 meter, det høyeste asfalterte passet i de østlige Alpene, før den samme lange nedkjøringen til Merano.

De ekstra 1.200 meterne ligger nesten helt i én sammenhengende innsats, og de er verdt å spise til på egne premisser i stedet for å brette dem inn i den generelle planen for dagen. I praksis betyr det: spis ordentlig ved Reschensee før selve stigningen begynner, siden innkjøringen fortsatt gir en sjanse til fast føde; bytt til gel, tyggetabletter eller karbohydratdrikk når du er inne i de jevne hårnålene, og sikt mot små, hyppige doser hvert 15.–20. minutt i stedet for ett stort måltid du håper skal bære deg til toppen; og ikke rasjoner — dette er nøyaktig den innsatsen anbefalingen på «40–70 g karbohydrater i timen» i ernæringsguiden vår er laget for, og på en sammenhengende stigning på 60–90 minutter bør du ligge nær den øvre enden av det området, ikke den nedre.

Gravelens høyeste punkter på den bredere kryssingen ligger vanligvis mellom omtrent 1.800 og 2.500 meter, så dag fire er ikke den eneste etappen der høyden er en reell faktor — men det er den der kombinasjonen av høyde, jevn stigning og avstand fra støttebilen er mest uttalt. Explorer-ryttere på denne etappen kan være genuint lenger unna hjelp enn noen annen dag i uken, noe som er enda en grunn til å komme til foten av Stelvio allerede godt fylt opp i stedet for å planlegge å ta igjen underveis.

Spis for kulden, ikke bare for innsatsen

Det er lett å tenke på ernæring bare som energiforbruk — klatre hardt, forbrenne mye, spise mye. På en alpin kryssing er det et annet krav som er like reelt og langt oftere oversett: å holde seg varm.

Klatring produserer sin egen varme. Uansett hvor kald luften er, holder en jevn innsats opp et pass deg behagelig, noen ganger ubehagelig varm, fordi musklene dine produserer varme raskere enn vinden kan fjerne den. Nedkjøring fjerner den mekanismen helt. I samme øyeblikk du kommer over passet og begynner å sykle ned, slutter du å produsere varme gjennom innsats akkurat når vindkjøling fra den høye farten er på sitt verste — og på Stelvios nedkjøring mot Merano er det langt ned, i reell fart, fra en kald, stille topp og inn i Sør-Tyrols varme. Turens egne rutenotater er direkte om spennet dette skaper: temperaturen svinger fra 5 til 25 °C på én dag mellom dalbunnsetappene og de høye passene, og lufttemperaturen faller omtrent 6–7 °C for hver 1.000 meter du stiger, oppå det vinden gjør.

Det praktiske grepet er å spise før du begynner å sykle nedover, ikke etter at du allerede er kald. En tett bar, et fylt rundstykke, det du har igjen i trøyelommen — spist ved toppskiltet, før nedkjøringen, i stedet for spart til «når du blir sulten». En kropp som er kald og tappet forbrenner drivstoff bare for å holde kjernetemperaturen, i tillegg til alt turen i seg selv krever, og det er mye vanskeligere å spise godt når hendene er stive og tennene klaprer på et kafestopp i Merano enn det var to minutter tidligere på 2.758 meter med varme bein og et fungerende hode. Det er den samme logikken bak pakkelisten vår for Alpene — lagene og ernæringen løser det samme problemet fra to forskjellige retninger, og ingen av dem er nok alene.

Høyde, appetitt og hvorfor du må spise selv om du ikke har lyst

Høyden gjør noe uheldig med mange ryttere: den demper appetitten. Det er en godt dokumentert, vanligvis mild effekt på de moderate høydene denne ruten når — de fleste merker den som en vag uvilje mot å spise snarere enn ekte kvalme — men det er nøyaktig feil tidspunkt for at appetitten skal bli borte, fordi dette er dagene du bruker mest energi hele uken. Løsningen er enkel i prinsippet og lett å glemme i praksis: spis etter plan, ikke etter sult. Venter du til du har lyst til å spise på 2.400 meter en kald morgen, kan du ende med å vente til det er for sent til å ha noen betydning.

Den samme høyden som demper appetitten, øker også hvor mye fuktighet du mister bare ved å puste hardt i kald, tørr fjelluft — oppå det du mister gjennom svette. Det er en annen, mer stille grunn til at ryttere kan komme til et pass mer uttørret enn temperaturen alene skulle tilsi; en kjølig dag føles ikke som en dag du må drikke hardt, og den instinktive følelsen er verdt å overstyre på de større stigningene. Høydesyke i seg selv er sjelden under 3.000 meter, og denne ruten stiger gradvis nok til at det er en uvanlig bekymring — det praktiske problemet for nesten alle ryttere er at appetitt og tørste i det stille rapporterer mindre enn det kroppen faktisk trenger, ikke akutt høydesyke.

Ernæring dagene på hver side av Stelvio

Dag fire får oppmerksomheten, men dag tre og seks krever noe lignende og er lette å undervurdere nettopp fordi de ikke har et berømt pass knyttet til seg. Dag tre, Imst til Nauders, klatrer 1.980 m — faktisk mer enn Adventure-rutens dag fire — og bygger jevnt opp mot trelandshjørnet mellom Østerrike, Sveits og Italia ved Nauders, og den kommer før du har hatt noen hvile i det hele tatt. Dag seks, Merano til Tuenno, klatrer 1.900 m tilbake til høyden gjennom Trentinos vinland, rett etter hviledagen — på bein som har hatt en fridag, men en kropp som ikke har nullstilt det samlede drivstoffunderskuddet fra de fire første etappene.

Det siste punktet er det ryttere oftest overser. En hviledag restituerer deg; den sletter ikke automatisk en uke med for lite mat. Hvis dag to til fire ble spist godt og sovet av ordentlig, sender hviledagen i Merano — termalbad, kafékultur, god mat, en valgfri rolig tur — deg inn i dag seks genuint fylt opp. Hvis første halvdel av uken gikk med et stille underskudd, er én fridag ikke nok til å lukke det helt, og de 1.900 meterne på dag seks kjennes tyngre enn de 1.980 på dag tre gjorde, av grunner som ikke har noe med form å gjøre. Bruk Merano ordentlig: spis godt, hvil ordentlig, og se på den som ukens ekte nullstilling, ikke bare en dag til å se seg om på tom tank.

Væske på de høye etappene

Vann alene er ikke hele svaret på en kjølig alpin dag, like lite som det er i reell varme, selv om instinktet om å drikke mindre når det er kaldt er sterkt. Du svetter fortsatt hardt på en jevn stigning, og du mister ekstra fuktighet gjennom pusten i den tørre fjelluften, så elektrolytter — først og fremst natrium — betyr like mye på de store klatredagene som i reell varme. Ha elektrolytter i minst én flaske på enhver etappe med et stort pass, drikk etter plan i stedet for etter tørste (tørste er et enda mindre pålitelig signal i høyden enn ved havnivå), og bruk lunsjstoppet til å fylle flaskene ordentlig i stedet for å fylle på underveis.

Støttebilens gratis påfyll av PurePower-energidrikk, tilgjengelig de fleste dager til lunsj, gjør mye av dette for deg — én ting mindre å planlegge rundt på en dag som allerede krever mye oppmerksomhet på tekniske nedkjøringer og lange stigninger.

Hvordan en støttet uke gjør det lettere å få til

Alt det ovenstående kan gjøres på en selvorganisert tur også, men en støttet uke fra hotell til hotell fjerner mye av friksjonen som får alpin ernæring til å gå galt fra første stund. Frokost er inkludert hver dag på turen, en ekte karbohydratrik buffet laget for syklister som står foran en stor etappe, ikke noe du må handle inn eller hoppe over fordi hotellets utvalg er tynt. Støttebilen møter gruppen de fleste dager til lunsj, hvor du kan fylle på PurePower-energidrikken gratis og kjøpe energibarer eller tyggetabletter hvis du har gått tom, og den frakter bagasjen din fra hotell til hotell, så en personlig reserve av nøyaktig de gelene og barene magen din stoler på, reiser med deg uten å legge vekt på sykkelen. Middag er inkludert seks av de syv nettene, inkludert restitusjonsmåltidet etter begge ukens største klatredager, og hviledagen i Merano gir hele uken en ekte midtpunkts-nullstilling i stedet for å be deg presse rett gjennom.

Det som fortsatt er din jobb på en klatredag, er disiplinen: å spise etter plan i stedet for etter sult, særlig når høyden begynner å dempe appetitten; å fylle på innkjøringen til et stort pass før stigningsprosenten gjør fast føde klønete; og å spise før du sykler ned, ikke etter at du allerede er kald. Ingenting av det krever et støtteteam — det krever at du bestemmer deg, før du kommer til foten av Stelvio, for å spise som om stigningen betyr noe, for på akkurat dette passet gjør den det.

Vil du sette dette ut i praksis, sykler vi Stelvio på Explorer-ruten på kryssingen Trans Alp Gravel — guidet eller på egen hånd, med støttebilen som møter deg til lunsj på de høye etappene og bagen din allerede ventende i Merano når temperaturen har endret seg for andre gang den dagen. Les hvordan turene våre fungerer for hele bildet av hva som er inkludert, og se på nivåene for å se hvordan Adventure- og Explorer-alternativene deler ukens største klatredager.

Spørsmål vi ofte får

Hvordan er ernæring på en alpin klatredag annerledes enn på en vanlig lang tur?

Stigningene er lengre og jevnere — Stelvio-alternativet på dag fire er en sammenhengende innsats på 60–90 minutter nær toppen av dagens 2.200 høydemeter — og de ligger inne i en uke der du klatrer igjen i morgen. Den kombinasjonen betyr at du ikke kan fylle drivstoff for å overleve én stor innsats og så restituere i en rolig uke etterpå, slik du kanskje gjør etter et enkelt landeveisritt. Du må spise for å være sterk igjen ved frokost, fem dager på rad, med bare én hviledag i Merano til å ta igjen det du har misset.

Hva bør jeg spise før og under Stelvio-stigningen?

Start dagen virkelig mett — en skikkelig karbohydratrik frokost, spist i god tid til at maten rekker å fordøyes før du ruller ut fra Nauders. På selve stigningen er de nedre skråningene din siste enkle sjanse til å spise fast føde, siden en jevn hårnålsstigning gir lite ledig kapasitet til å tygge; derfra støtter du deg på gel, tyggetabletter eller karbohydratdrikk, tatt lite og ofte i stedet for å spare påfyllet til toppen.

Endrer høyden hvor mye jeg trenger å spise eller drikke?

Ja, på to måter det er verdt å kjenne til. Mange ryttere merker at appetitten faktisk dempes over rundt 2.000 meter, noe som er uheldig akkurat på de dagene du bruker mest energi — løsningen er å spise etter plan, ikke etter sult. Og den kalde, tørre høydeluften øker hvor mye fuktighet du mister bare ved å puste hardt, i tillegg til det du svetter, så du kan være mer uttørret på et pass enn temperaturen alene skulle tilsi.

Hvordan spiser jeg for kulden på nedkjøringen, ikke bare for stigningen?

Spis noe før du starter nedover, selv om du ikke er sulten på toppen — nedkjøring gir ikke den kroppsvarmen klatring gjør, så du fryser og forbrenner drivstoff for å holde varmen akkurat når du har sluttet å produsere egen varme ved å trø hardt. En tett bar eller et fylt rundstykke spist på toppen av Stelvio gjør mer for deg på veien ned til Merano enn den ville ha gjort på veien opp.

Hva gir turen oss for å hjelpe med ernæringen på de store dagene?

Frokost hver dag, et skikkelig hotellbuffet laget for syklister; støttebilen som møter gruppen de fleste dager til lunsj, hvor du kan fylle på PurePower-energidrikken gratis og kjøpe energibarer eller tyggetabletter om du vil; middag seks av de syv nettene, inkludert en ordentlig nullstilling i Merano etter ukens to hardeste etapper; og en støttebil som frakter bagen din fra hotell til hotell, slik at din egen sykkelmat reiser med deg i stedet for på ryggen.

Planlegger du din egen graveluke?

Se turene Slik fungerer turene

Mer fra journalen

Gravelsykkel-trender 2027: hva som betyr noe for turryttere
Fjærgaffel på gravelsykkel: trenger du det på tur?
Moderne gravelsykkel-geometri: derfor føles nyere sykler roligere