Hvilken gravelsykkel og hvilke dekk til en flerdagstur

Sykkelen som bar rytteren på bildet ned til Gardasjøen — gjennom Sarca-juvet, av de siste alpine militærveiene, ut på den varme asfalten ved vannet — var, sett med nøkterne øyne, helt ualminnelig. Noen sesonger gammel. Mekanisk girsystem. Mellomklasse aluminiumshjul med en liten bulk i bakhjulet fra en eller annen nedkjøring på Reschenpass. Det som gjorde den til riktig sykkel for en åtte dagers kryssing av Alpene, hadde ingenting å gjøre med hva den kostet eller hva rammen var laget av, og alt å gjøre med at fire kjedelige ting stemte: dekkene, giringen, kontaktpunktene, og det faktum at den hadde blitt syklet nok til å bli stolt på.

Det er hele argumentet i denne guiden, så vi sier det rett ut med en gang. Den beste gravelsykkelen til touring er en pålitelig, komfortabel, riktig utstyrt sykkel du allerede kjenner — ikke en eksotisk en. På tvers av rutene våre ser vi hundrevis av ryttere fullføre ukelange kryssinger på alle typer maskiner, og syklene som kommer sterkt i mål er nesten aldri de dyreste eller mest moteriktige. Det er de som er satt opp av noen som har forstått at en flerdagers tur med full support stiller andre spørsmål til en sykkel enn et lørdagsritt gjør. Dette er den lange versjonen av de spørsmålene, skrevet for ryttere som allerede vet hva et setepute og et 40 mm-dekk og 2.000 høydemeter er, og som vil ha oppsettet riktig før en dyrebar uke borte.

Én ting former alle rådene her, og det er verdt å si først som sist.

En tur med full support endrer hva som betyr noe

På de fleste graveleventyr er sykkelen din livlinen din. Et mekanisk problem femti kilometer fra ingensteds er ditt eget problem å løse, så du velger og bærer utstyr for selvforsyning fremfor nesten alt annet. En tur med full support snur dette på hodet. På hver eneste Gravel Adventure-uke følger støttebilen ruten, med et fullt verktøysett, reservedeler til kostpris og — dette er det folk glemmer — en reservesykkel. Crewet er mekanikere. Om girhengeren din knekker på dag tre, går du ikke — du sykler reservesykkelen mens guiden ordner din i løpet av kvelden.

Det dette betyr for valgene dine, er frigjørende. Pålitelighet betyr fortsatt noe, men mindre enn hjemme, fordi konsekvensene av et problem er mindre. Du trenger ikke velge sykkelen din etter verst tenkelige scenario på det mest avsidesliggende stedet. Du kan velge den etter det som faktisk avgjør om du nyter uken: hvordan den føles under deg på sjette dag på rad. Så prioriteringene endrer rekkefølge. Komfort, passform og giring flytter til toppen. Bombesikker redundans flytter nedover. Bruk oppmerksomheten din der den endrer uken din — og slutt å overtenke resten, et tema vi kommer tilbake til på slutten.

Bilen møter gruppen de fleste dager til lunsj også, så du kan bytte klær, fylle på energidrikken gratis, og — hvis noe har begynt å klikke eller gni — flagge det til crewet før det blir et ekte problem. Du er aldri mer enn en etappe unna en mekaniker. Sykle deretter.

Sykkelen: ramme og type

La oss ta spørsmålet som får mest grubling og fortjener minst: hvilken ramme.

Nesten enhver moderne gravelsykkel er riktig gravelsykkel. Karbon, titan, stål, aluminium — på tvers av turene våre ser vi alle fire krysse samme mål i samme form. Rammematerialet er en preferanse, ikke en ytelsesbeslutning, for den typen sykling vi driver med. Karbon er lett og kan justeres for demping; titan og stål har en ettergivende følelse og eldes med verdighet; god aluminium er stiv, billig og fullt ut kapabel. Verken de hvite veiene i Chianti, de høye skogsveiene over Stelvio eller godssporene i Cairngorms vil belønne deg for merket på nedrøret. De belønner passform, dekk og giring.

Det som derimot betyr noe på rammenivå, er klaring og feste:

• Dekkklaring for minst 42 mm, helst 45 mm. Dette er den mest nyttige rammespesifikasjonen for touring. Det er forskjellen på å kjøre volumet du faktisk vil ha, og å sitte fast med et hardere, mer nervøst oppsett fordi det er alt som får plass med skittmargin. Kjøper du sykkel for touring, prioriter klaring fremfor nesten alt annet.
• To flaskeholdere, minimum. På lange, varme etapper — Crete Senesi i september, Karoo, en stille dag i Algarve — er én flaske ikke nok mellom stoppene ved bilen. De fleste gravelrammer har minst to; sjekk at din har det.
• Noen ekstrafester (toppstang, gaffelben) er en bonus snarere enn et krav på en tur med full support, siden du ikke bærer flere dagers mat og ly. En liten toppstangbag for snacks og telefon er nok.

Det som ikke passer: landeveissykler (klaring, giring og dekkvolum er alt feil) og flatstyrte hybrider (giring og geometri). En lett terrengsykkel med raskere rullende dekk og et fornuftig girspenn fungerer utmerket på de røffere rutene — Skottland og Alpene spesielt — og noen ryttere er rett og slett tryggere på en slik. Bøylestyrt gravel er mer effektiv over en uke med mye asfalt og fast grus som knytter sammen terrenget, noe som beskriver de fleste rutene våre, men terrengsykkel­rytteren er ikke i noen bekymringsverdig ulempe.

Sykler du allerede gravel, er hovedbudskapet enkelt: sykkelen du har eid i et år og kjenner intimt, slår en ny en du har hatt i to uker. Kontaktpunktene er finjustert, giringen er kjent, plagene er kjente. En ny sykkel kjøpt spesielt til turen er oppsettet som er mest sannsynlig å overraske deg på dag to med et sete som ikke helt stemmer, eller en posisjon du ikke har levd i lenge nok.

Dekk: valget som faktisk endrer uken din

Om rammen er det folk overtenker, er dekkene det de undertenker — og de er den enkeltstørste spaken du har over hvordan uken føles. Bredde, mønster og tubeless. Får du disse tre riktig, forsvinner nesten sykkelen under deg, på den gode måten.

Bredde: 42–45 mm er det søte punktet

For en europeisk tur med blandet underlag er 40 til 45 millimeter spennet å sikte mot, og vi ville dyttet de fleste ryttere mot øvre halvdel av det. Her er resonnementet, underlag for underlag, hentet fra rutene vi faktisk sykler:

• Strade bianche (Toscana). De hvite veiene utgjør rundt 60 % av Toscana-ruten — komprimert kalkstein og leire, raskt og fast når det er tørt, løst og klissete etter regn. Et 42–45 mm dekk ved fornuftig trykk flyter over vaskebrettet og det løse toppsjiktet som et smalere dekk graver seg ned i og skrenser på. Du merker forskjellen mest i hender og skuldre etter fire timer.
• Alpin militærvei (Trans Alp). Omtrent 55 % av alpekryssingen er utenfor asfalt — høye skogsveier og gamle militærruter som er faste, men steinete, med lange nedkjøringer der større volum rett og slett gir mer kontroll og komfort. De resterende 45 % er asfalt som binder sammen gruset, og der ville et enormt dekk begynt å føles som en avgift. 42–45 mm er det ærlige kompromisset.
• Skotsk godsspor (Skottland). Vått, til tider røtterikt, til tider løst militærveispor og godsspor. Mer volum og lavere trykk betyr grep og flyt der det er bløtt, og en langt roligere tur over de røffere originale partiene. Dette er en rute der vi ville landet på 45 mm uten å nøle.

Under omtrent 40 mm jobber du hardere for grep og komfort på hvert løse eller røffe parti, noe som legger seg opp over sammenhengende dager. Over omtrent 45 mm — et 2,0-tommers halvslikk, for eksempel — begynner vekten og rullemotstanden å dra i de lange asfaltstrekkene som binder sammen nesten hver rute, og sykkelen føles treg på den faste, raske grusen der du ellers ville tjent lett tid. 42–45 mm-båndet er der de fleste ryttere trives best over en hel uke. Vårt formelle minimum er 38 mm; behandle det som et gulv, ikke et mål.

Et ord om trykk, siden det er gratis ytelse: med 42–45 mm tubeless-dekk kjører de fleste ryttere et sted rundt 1,8–2,6 bar avhengig av vekt, underlag og hvor lastet sykkelen er — lavere for røft og vått, litt høyere for en asfaltrik dag. Kjør det laveste trykket der du ikke kjenner felgen på slag. De fleste som klager over at gravelsykkelen deres er hard, har rett og slett for høyt trykk.

Mønster: fint til middels, en altmuligmann

Du trenger ikke et aggressivt mønster på våre ruter, og et aggressivt mønster koster deg på asfalten og den faste grusen som utgjør en reell andel av hver uke. Mønsteret som passer en europeisk blandet tur, er et raskrullende senter med definerte skulderknaster — et fint til lett-middels altmulig-mønster. Det ruller stille og raskt på det faste, og biter når du legger det inn i en løs sving eller en våt nedkjøring.

• Toscana, Algarve, Kypros, Sør-Afrika — tørrere, fastere, raskere: et fint mønster eller en lett altmuligmann er ideelt.
• Skottland og de våtere alpine dagene — en litt mer markert skulder og litt mer bitt gjør nytten når sporet blir bløtt.

Et ekte gjørmedekk er overkill for alt vi kjører og en brems på det meste av det. Eier du ett sett gravel­dekk som er en anstendig altmuligmann i 42–45 mm, trenger du nesten helt sikkert ikke kjøpe noe nytt.

Tubeless: ja, sett det opp tidlig

For de fleste ryttere: kjør tubeless. To grunner som betyr noe på tur. Først lar det deg kjøre det lavere trykket som gir grep og komfort uten å klype-punktere på en firkantet stein. Dernest tetter det de små punkteringene som ellers stopper deg — og disse er reelle på rutene våre: Toscanas tørre sommertorner og Skottlands flintete godsspor er de klassiske flatstikkerne, og tubeless rister av seg de fleste av dem før du har lagt merke til det.

Forbeholdene handler om forberedelse, ikke prinsipp:

• Sett det opp hjemme, minst en uke før du flyr. Nymontert og tettet tubeless får tid til å sette seg skikkelig og for deg til å oppdage eventuelle langsomme lekkasjer før de blir ditt problem på dag én.
• Fyll på tettemiddelet før du reiser — tettemiddel tørker ut, og gammelt tettemiddel tetter ingenting.
• Ta med en slange og et plugg-kit uansett. Tubeless takler det lille; en plugg takler det middels; en slange er sikkerhetsnettet for et kutt for stort til å plugges. På en tur med full support har bilen med alt dette også, men du vil fikse en punktering der den skjer, snarere enn å stå og vente ved veikanten.

Foretrekker du genuint slanger og kjører robuste dekk med godt punkteringsvern uten tettemiddel, fullfører du fortsatt uken — mange gjør det. Men for komforten og punkterings­motstanden er tubeless oppsettet vi ville valgt for nesten alle.

Giring: lavere enn du tror

Dette er avsnittet å lese to ganger, for giring er den vanligste utstyrsfeilen vi ser — ryttere som ankommer med et spenn som var greit for én hard dag hjemme, og finner det plagsomt over seks dager på rad.

Prinsippet for flerdagers touring er enkelt: du vil ha et genuint lavt bunngir, og du bryr deg ikke mye om toppen. En lastet gravelsykkel på en lang klatring, på femte dag av en uke, med over tusen høydemeter igjen å klatre, er noe helt annet enn en fersk innsats opp din lokale bakke. Du vil kunne spinne — sitte og tråkke et lett gir i en frekvens som ikke rev­ir beina dine — fremfor å male, for det du gjør mot beina på dag fire, betaler du for på dag fem.

Konkret: sikt mot et bunngir rundt 1:1 eller lavere. I reelle tall betyr det noe som:

• 1x: en 40-tanns klinge med en 10–44- eller 10–52-kassett gir deg en 40×44 (rett under 1:1) eller lavere. En 38- eller 40-tanns klinge med bredspennet kassett er det enkleste, mest populære touring-oppsettet vi ser, og det fungerer.
• 2x: en sub-kompakt 30/46 eller 30/47 med en 11–34-kassett gir en 30×34 — komfortabelt under 1:1 — og holder tettere trinn mellom girene, noe enkelte ryttere foretrekker for å holde jevnt tempo på lange dager.

Begge fungerer. 1x er enklere og lettere og det er mindre å tenke på; 2x gir deg et lavere bunngir og finere trinn til prisen av en frontgir. Ingen av dem er feil. Et bunngir som er for høyt, er feil. Om du tar med deg én ting fra denne guiden, la det være: monter et lavere bunngir enn egoet ditt vil, spesielt for Trans Alp-kryssingen og dronningetappen gjennom Crete Senesi og opp i Brunello-landet, der klatringene er lange snarere enn bratte og belønnes av å spinne, ikke å presse.

Du vil ikke savne et høyt toppgir på tur. Nedkjøringene er lange nok til at du frihjuler uansett, og du vil heller ha det lette giret i hånd på hver klatring enn det ene ekstra raske giret du bruker i ti sekunder om dagen.

Hjul: ikke overtenk dem

Hjul er der mye penger kan forsvinne for svært lite touring-nytte. På en uke med full support, her er det ærlige hierarkiet av hva som betyr noe:

• Pålitelighet og et rett bygg betyr mest — et hjul som holder spenningen og løper rett hele uken. Et mellomklasse, godt bygget hjulsett gjør dette like bra som et boutique-sett.
• Tubeless-klare felger med en innvendig bredde egnet for et 42–45 mm dekk (grovt sett 23–25 mm innvendig er en god match) lar dekket sitte i en støttende, rund profil fremfor pæreformet og vagt.
• Eikeantall og reparerbarhet betyr noe i det stille: et hjul med standard J-bend-eiker er noe enhver mekaniker — inkludert crewet vårt — kan fikse med deler de har med, der et eksotisk lav-eike-design kanskje ikke kan det.

Det som ikke flytter nålen for vår type sykling: dype aero-profiler, de letteste mulige felgene, de mest eksotiske navene. Spar pengene, eller bruk dem på dekk, der de endrer uken din. Og igjen — bilen har med en reservesykkel og crewet kan avrette et hjul eller bytte en del til kostpris, så det katastrofale hjulsvikt-scenarioet som driver mye hjulangst, er rett og slett ikke trusselen her som det er på en solo-ekspedisjon.

Kontaktpunkter: der komfort vinnes eller tapes gjennom en uke

Watt avslutter ikke dagen din på tur. Ubehag gjør. Over seks eller syv sammenhengende dager legger små problemer på de tre kontaktpunktene seg opp til det som faktisk begrenser folk — en øm bak, nummen hender, en verkende nakke — langt oftere enn kondisjon gjør. Dette er det billigste, mest lønnsomme området å få riktig, og det handler nesten utelukkende om å bruke det du allerede vet passer.

• Sete. Sykle setet du allerede har bevist over lange dager. En flerdagstur er akkurat feil tidspunkt å prøve et nytt. Fungerer ditt på fem timers turer hjemme, fungerer det her.
• Styrtape og hansker. Litt ekstra polstring — tykkere tape, eller gel under tapen, og gode polstrede hansker — betaler seg enormt på lange gravelnedkjøringer der vibrasjon hoper seg opp i hendene. Dette er en liten, billig oppgradering med stor avkastning over en uke.
• Styrform og -bredde. En liten flaring og en behagelig rekkevidde du har levd i, slår alt aggressivt. Håndkomfort og kontroll på røffe nedkjøringer betyr mer enn aero på hver eneste rute vi kjører.
• Posisjon. Uansett hva du gjør, ikke gjør posisjonsendringer i ukene før du reiser. En «rask» setehøyde- eller stem-justering som føles fint en søndag, kan bli et skrikende kne eller en stiv nakke innen dag tre. Lås en posisjon du har syklet lange dager på, og la den ligge.

Mønsteret gjennom alt dette: komfort over en uke vinnes av det kjente, ikke det nye. Rytterne som sliter med kontaktpunktene, er nesten alltid de som endret noe rett før turen.

Hva du ikke bør overtenke

Vi har vært innom dette underveis, men det er verdt å samle, fordi utstyrsangst er sin egen form for utmattelse, og en tur med full support er stedet å slippe det meste av den.

• Rammemateriale. Karbon vs. titan vs. stål vs. aluminium gjør ingen forskjell for uken din. Velg etter følelse og budsjett; slutt å sammenligne.
• Marginal vekt. Noen hundre gram på sykkelen er usynlig over en uke med touring. Bagasjen er i bilen; du kappsykler ikke.
• Det nyeste girsystemet. Et rent, godt justert mekanisk drivverk er like bra som elektronisk på tur, og det finnes ikke batteri å lade. Skifter ditt bra, er det fint.
• Verst-tenkelig-scenario-redundans. Dette er den store. Fordi bilen har med reservedeler til kostpris, et fullt verktøysett og en reservesykkel, trenger du ikke bygge en sykkel for å overleve alene på det mest avsidesliggende stedet. Ta med fornuftig veikant-basisutstyr — et par slanger, et plugg-kit, en pumpe, et multiverktøy — og la supportmodellen ta seg av resten.

Det du kanskje bør overtenke, om du skal overtenke noe: dekk, giring, og om sykkelen din er nyservicet. De tre bestemmer uken din.

En rask sjekkliste før turen

Sett den sammen uken eller to før du flyr:

• Service: ny kjede hvis din er slitt, nye bremseklosser (kjørt inn før du reiser, ikke på første nedkjøring), kabler eller luftede bremser etter behov, avrettede hjul.
• Dekk: 42–45 mm altmuligmann, tubeless satt opp og tettemiddel fylt minst en uke ut; inspiser for kutt og firkantslitasje og bytt ut alt som er slitt.
• Giring: bekreft et bunngir rundt 1:1 eller lavere; monter en bredere kassett eller mindre klinge nå hvis den ikke er det.
• Kontaktpunkter: sete, styrtape, hansker — alt bevist, ingen nye deler, ingen posisjonsendringer.
• Veikant-kit: to slanger, plugg-kit, pumpe eller CO2, multiverktøy, en hurtiglenke til kjeden.

Hvordan en uke med full support tar presset av oppsettet ditt

Det er verdt å avslutte med hvorfor utstyrs-innsatsen er lavere hos oss enn den ville vært på egen hånd, for det endrer genuint hvordan du bør pakke sykkelen. På hver Gravel Adventure-tur er uken bygget slik at sykkelen er det ene du ikke trenger å bekymre deg gjennom.

Det supportmodellen dekker:

• En støttebil på veien hver sykkeldag, med et fullt verktøysett, reservedeler til kostpris, og en reservesykkel — så et mekanisk problem blir en ulempe, ikke en katastrofe.
• Mekanikerhjelp fra crewet — guidene er mekanikere, og du betaler kun for delene du bruker.
• Daglig bagasjetransport i bilen, fra hotell til hotell, slik at sykkelen bærer deg og ingenting annet — hent bagen din på hotellet hver kveld.
• Et lunsjstopp ved bilen de fleste dager: bytt klær, fyll på PurePower-energidrikk gratis (energibarer og -tyggis kan kjøpes), og flagg alt som skurrer til crewet før det vokser.
• En guide leder an hver etappe, og GPS-ruten til Garmin, Wahoo og Komoot gir deg muligheten til å sykle i ditt eget tempo når du ønsker — samme hoteller, samme bagasjetransport, samme bil bak deg. Vår korte guide til hvordan turene fungerer går gjennom hverdagen i detalj.
• To tempoalternativer hver dag — Adventure og Explorer — slik at du kan tilpasse distanse og klatring til beina og været, noe nivåsiden vår setter opp i tall.

Du tar med en kjent, godt utstyrt, godt skodd sykkel. Vi tar med resten av sikkerhetsnettet. Det er avtalen, og det er derfor rådene her handler om komforten din over en uke, ikke overlevelsen din i villmarken.

Sykkelen på bildet fullførte Trans Alp-kryssingen på 42 mm dekk, en 40-tanns klinge og en bredspennet kassett, med styrtape slitt blank etter en sesong med sykling — ingenting eksotisk, alt kjent. Den rullet ned til Gardasjøen med rytteren fortsatt smilende. Har du en slik sykkel i skuret og en uke du har tenkt å bruke skikkelig, ta en titt på hvor vi sykler: strade bianche i Toscana, de alpine militærveiene på Trans Alp, de tomme godssporene i de skotske Highlands — alle testet, alle med support, og alle snillere mot en fornuftig utstyrt sykkel enn mot en flott en.